Deleted Scene #1 (Rastløs, roman)

Nok en gang har jeg kastet bort en snau uke på å redde verden. Det skjer tre-fire ganger i året. (Kanskje fem.) Når jeg blir oppslukt av et dataspill, glemmer jeg alt annet – å dusje, å spise, å være hyggelig. Alt flyter utover. Og alt annet er meningsløst frem til oppdraget er fullført. Jeg må fullføre, ellers klarer jeg ikke konsentrere meg om noe annet. Hele tiden mens jeg spiller, tenker jeg: Jeg er ikke sånn. Jeg er ikke noen gamer. Jeg er ikke en sånn som bruker tid på dataspill, som lar kroppen og omgivelsene forfalle fordi jeg blir oppslukt av et leketøy, som ikke merker at hodet begynner å verke, at øynene skriker etter pause, bare fordi jeg har en anelse om at neste store prestasjon er rett rundt hjørnet. Nei, for jeg er ærgjerrig, for jeg verdsetter selvkontroll.

Det var nok ikke tilfeldig at jeg hadde sex for første gang, noen få måneder etter å ha byttet spillmaskinen med en billig laptop. I flere år sørget jeg for å ha en datamaskin som ikke taklet de nyeste spillene. Kort etter den mest brutale romantiske avvisningen jeg har vært gjennom (i stor grad fordi den også må sies å være den eneste), kjøpte jeg en ny spillmaskin, og brukte fem rasende førjulsdager på å fullføre Fallout: New Vegas. Jeg følte meg som et bedre menneske ved å kjempe for at den postapokalyptiske Nevada-ødemarken skulle demokratiseres og beskyttes mot den fascistiske slavedriveren Caesar. Jeg gjenopprettet orden i spillverdenen, om ikke i livet mitt

Under en forelesning i Bergen sa for øvrig Tomas Espedal at snart kommer romanene fra en generasjon unge menn som har tilbrakt hele livet foran datamaskinen. Det var som om han snakket rett til meg. I de tidlige tenårene gjorde jeg knapt annet enn å spille voldelige dataspill. Jeg drømte om en striks militærdisiplin. Jeg fantaserte om en karriere i beredskapstroppen eller marinejegerne, følte en pervers tiltrekning til spesialstyrkenes utstyr, hvordan det klirret i belter og våpen når teamet utførte de synkroniserte manøvrene mot uforberedte terrorister og fiendtlige soldater. Jeg har styrtet så mange regimer at jeg har mistet tellingen, jeg har med et konservativt anslag tatt flere hundre tusen liv.

(Hva angår den virkelige militærkarrieren: jeg endte opp med å sno meg unna hele førstegangstjenesten. Jeg krysset av de riktige rutene på skjemaet og stirret i bordet under hvert eneste intervju på sesjonen, slik at jeg ble sendt rett hjem med fritak av en medfølende psykolog: «Jeg ser at du har krysset av for noe så alvorlig som selvmordstanker», sa han. Vel, alle har tenkt på selvmord, det sto ingenting i skjemaet om hvorvidt jeg hadde tatt disse tankene på alvor, det sto ingenting om å vurdere selvmord. Jeg sa til ham med skjelvende stemme at selvmordstankene ble verre når jeg følte meg tvunget til å gjøre noe. Han hadde så vondt av meg at jeg nesten fikk vondt tilbake. Men jeg slapp militæret, og det var det eneste som betød noe.)

En påtakelig mengde dataspill handler om mennesker som smelter sammen med teknologi – enten det er snakk om proteser, nanoteknologi, spesielle drakter – som gjør deg sterkere, raskere, og så videre. I spill som Deus Ex, System Shock og BioShock blir transhumanismen – en bevegelse som har som mål å ta menneskeheten til det neste steget ved hjelp av vitenskap – tematisert eksplisitt. Noe som fascinerer meg med disse spillene om sammensmeltningen mellom menneske og teknologi, er at sammensmeltningen på en måte fungerer som metafor på spillerens forhold til spillet, hvordan spilleren selv smeltes sammen med spillmaskinen i en uatskillelig symbiose, og når denne foreningen oppstår, når denne nye livsformen blir til, så kommer også en følelse av tap, en følelse av å miste kontakten med et eller annet . . . med «menneskeligheten», pleier man ofte å si, men det følte man sikkert også om temmingen av ilden i sin tid, eller oppfinnelsen av hytter, eller ekspresstog. – (Jeg minnes en artikkel jeg leste i et eller annet vitenskapelig blad, om hvordan hjernen utvider kartet over kroppen når man benytter seg av et verktøy, slik at bilen, spaserstokken, datamaskinen, et cetera, på en måte blir en del av den.) – Det har nok til tider vært uunngåelig for spillutviklere, som gjerne sitter foran maskiner og flikker på kode dagen lang, å ikke ta hverdagen med inn i spillene på den måten, romantisere samlivet mellom menneske og maskin, insistere på at det er menneskehetens neste utviklingstrinn . . . noe det for øvrig garantert også er.

 
I System Shock 2 gjør du skittenarbeidet til en kunstig intelligens som hater alt organisk liv, men som allikevel trenger din hjelp for å bli gudinne over både de organiske og elektroniske livsformer. Hun belønner deg med kybernetiske implantater, som ifølge henne opphøyer deg, hever deg over det motbydelige kjøttet ditt. – Ja, nettopp, det motbydelige kjøttet: å rømme fra sin egen kropp. Å unnslippe kroppens begrensninger. Gameplaymekanismene gir deg isteden kontroll over visse deler av omgivelsene, som virtuell tid (Max Payne) og virtuelt rom (Portal). Denne følelsen av kontroll er hele drivkraften bak det å spille: spillet gir deg en verden hvor målet ditt er klart, og kriteriene for suksess utvetydige, spillet tilfredsstiller dette behovet for kontroll, mens du mister kontroll over livet ditt, mister motivasjonen til å utmerke deg i virkeligheten. – Rollespill er den største synderen. Rollespillet gir deg experience points som kan fordeles utover en viss mengde evner (styrke, hurtighet, et cetera), og på den måten tilfredsstilles også behovet for selvforbedring, som kanskje er det behovet man bør verne mest om av dem alle.

↓↓↓

«Universitetets intensjon synes å være at jeg simpelthen skal gjengi pensum i min besvarelse, som et annet fastskrudd speil på veggen. Nysgjerrighet og fryktløse forsøk på nybrottsverk synes å ha blitt fjernet fra programmet, til fordel for en anmodning om å masturbere vårt innbilt rikholdige kunnskapslager inntil studenten og sensor oppnår en felles orgasme de begge kan dra kjensel på og forholde seg til.»

KJØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØP(her)!

↓↓↓

Reisninger & fall

(Utfordring: Skriv kun når erigert)

20:24 #1

Jeg kommer til å forsøke å lede tankene bort fra mitt eget erigerte lem og heller til erigerte assosiative forbindelser, men man vil gjerne at du som leser på et eller annet vis må forholde deg til at: ja, så sant noe er blitt skrevet så har det forekommet reisning, det vil være en reisning mellom hvert ord og hvert komma, kort sagt i de små glipene av vår bevissthet. Jeg vil tro at hvert tekstfragment må bli kort, men innrømmer med det samme at jeg ikke med nøyaktighet kjenner til den potensielle varigheten av en ereksjon. Om jeg skal være litt brysk så kan jeg si at kvinner bruker anklage menn for å tenke via dette organet, og denne teksten vil gi dem delvis rett, noe som gleder meg. Den amerikanske stand-up-komikeren Louis CK forteller i sitt show Chewed Up at han hater reisninger og har hatet samtlige han har hatt, helt siden han var ni år gammel. Han forteller også at de verste årene av hans liv var årene mellom ni og tolv, hvor han bare måtte forholde seg til reisningen som en fremmed og tidkrevende størrelse, uten den såkalte forløsningen som mulig verktøy. Han forteller hvordan han ville forsøke alt mulig for å bli kvitt den. Blant annet klemstret han den i kjøleskapsdøren fordi han likte trykket mellom metallet og plasten, og han sier at dersom man treffer en niåring bør man bare gi vedkommende tjue dollar, da gutten vil ha det generelt svært vanskelig. Eventuelt kan man suge ham, legger Louis til, og ...

21:47 #2

Dette kan vise seg å være langt vanskeligere enn jeg først hadde trodd. Tilblivelsen av en ereksjon er langt mindre slitsom enn dens tilværelse, bare det blotte nærvær av et erigert lem kan ofte fungere som en plagsom påminnelse om hva du strengt tatt er her for å gjøre, og som gjerne ikke skjer like ofte som du helst hadde foretrukket. Ikke at det kan skje så ofte, i utgangspunktet, da ser jeg for meg en nedadgående spiral mot mørke, mørke depresjoner, ledet an av det som først ga seg ut for å være slags lykke, konstant velvære. Kanskje er det ikke noe verre enn nettopp det. Det er vanskeligere å tenke på andre ting enn ereksjonens nytteverdi, straks den oppstår. Det sies at ereksjoner oppstår så tidlig som i fosterlivet. Det er også fullt mulig å få ereksjon uten å være kåt, sies det, og man kan spørre seg om nytteverdien av sådan et fenomen. Her og nå opplever jeg nesten å bli klandret av mitt eget kjønn. Lure det igang for ingen annen grunn enn til å skrive. Jeg kan formodentlig høre klagen: du trenger ikke meg til dette. Men jo, for disse fem sidene med tekst er nettopp skrivingen ereksjonens eneste virkefelt. Det får den ....

23:13 #3

Ereksjoner kunne forekommet hyppigere, men jeg merker at det har en sterk innvirkning på humøret mitt. Jeg orker det slettes ikke så ofte som det fysisk sett er mulig, og det kan være tilknyttet flere ulike årsaker. Skam er definitivt en av dem. Hvorfor man skal skamme seg over dette er et helt annet spørsmål, og legitimt nok, i en ideell verden gjør man ikke det, eller i ideelle omgivelser, men sittende for seg selv i en hybel er skammen høyst reell, og jeg vil nesten påstå at den også er på sin plass. Jeg liker at skammen er her og gjør det vanskelig. Jeg googler ”ereksjoner i litteraturen” og kommer over en artikkel om voldtekt av menn, som forteller hvordan menn som blir voldtatt kan oppleve å få ereksjon og sågar ejakulere under overgrepet. ”De kan oppleve det som at kroppen forråder ens følelser (...)” – i akkurat dette tilfellet er det kanskje kroppen som opplever mitt idiotiske, litterære eksperiment som et slags overgrep, og at mine følelser – som foruten skam er rent fraværende – forråder kroppen. Jeg oppsøker nettsider for potensmidler. Blant annet er det noe som heter Orviax, de reklamerer med at ”partneren din fortjener og forventer at du gjør ditt beste i sengen” – som om mennene som oppsøker denne nettsiden trenger påminnelsen. ”Slutt på å vente på en ereksjon!” sier de. Pillene er laget av naturlige stoffer, planter som Damiana, Epimedium, Avena Sativa, Ginko Biloba, Korean, Maca, Muira Puama, Tribulus Terrestris og noe kalt Sagepalme. Det snakkes om ”antialdringseffekten”, normalisering av blodtrykket (strengt tatt gjennom manipulering av blodtrykket), beroligelse av hjerne og nervesystem, samt om å øke kroppens motstandskraft mot emosjonelt og fysisk stress. Med andre ord et dop som gjør at du slapper av, som bremser aldringsprosessen og gir langvarige ereksjoner. Skulle dette tekstkonseptet funke ville det være interessant å kjøre i seg store doser med potensmiddel for lettere å kunne ...

23:45 #4

Kroppen begynner å murre. Hva er dette? Hva driver han med nå? Hva slags utspekulert, meningsløst tidsfordriv er dette? Skriving. Dette er en litterær lekse for de deler av kroppen min hvis ellers sjeldent forholder seg til litteratur. Av en eller annen merkelig grunn har googlesøket ledet meg til en anti-islamistisk nettside, hvor det blant annet fortelles at: ”Den selvoppnevnte, pedofile profeten og massemorderen, slaveeieren og kvinnemissbrukeren [sic] Mohammad” lover ”minst 72 jomfruer” OG ”evig ereksjon etter døden for dem som døde i jihad mot de vantro.” Etter Utøya kan jeg bare anta at jeg ved å klikke meg inn på siden er havnet på en eller annen liste, i en eller annen database. Skulle jeg bli stilt til veggs med det, vil ikke forklaringen min holde mål: ”Altså, jeg skulle bare skrive når jeg hadde ereksjon og jeg skulle skrive om ereksjoner, jeg forsøkte å finne stoff på internett og ordet ereksjon dukket opp i forbindelse med ...

00:11 #5

Jeg nevnte tidligere at kvinner litt sleivete har sagt at menn tenker med kjønnsorganet, og det i seg selv var en sleivete bemerkning. Noen kvinner føler seg også ganske knyttet til ereksjonen, skal det vise seg. På et diskusjonsforum på nettet innrømmer en kvinne utroskap overfor sin erektilt dysfunksjonelle mann, og sier at utroskapen ikke ga henne noe annet enn at hun for en stakket stund følte seg ”som en kvinne.” Ereksjonen knyttet opp mot den kvinnelige identitet. Fraværet av ereksjon som et klart tegn på avslag. Hun begynte å skrive teksten som et svar til en mann som ble plaget av sine ereksjoner og lurte på hva han kunne gjøre. En av løsningene kvinnen foreslår er at han kan donere sæd. ”Jeg hører det er godt betalt” sier hun. Andre råder ham: ”Skulle du få ereksjon på et ubeleilig tidspunkt så prøv å flytt litt på den.” 

00:34 #6

Nå får det være nok for én kveld. Ereksjoner er upraktiske i sosiale sammenhenger foruten sex. Denne litt spesielle måten å forholde seg til dem skaper også utfordringer, man må helst planlegge litt frem i tid, selv de minste gjøremål. Som nå: jeg satt en pizza i ovnen og vil snart måtte gå ut på kjøkkenet for å få den ut før den blir svidd, samtidig hører jeg at de jeg deler kjøkken med har samlet seg der, og jeg kan ikke komme rennende inn dørene i erigert tilstand. Mat og ereksjon er heller ingen prima kombinasjon. Denne teksten anser jeg som et foreløpig lavmål i den såkalt selvbiografiske litteraturen. I ”Min kamp 4” skriver Karl Ove Knausgård om tiden da han var lærer i en liten bygd og opplever å få ereksjon bak kateteret. ”(...) det var umulig å verge seg mot,” skriver Knausgård.

↓↓↓

Camille Paglia om Pauline Kael:

What's in her work is this dynamic, a dynamic that can be used, okay? It's like a form, it's like an anatomy of how to approach the arts. . . . She responds with emotion. THAT IS THE AMERICAN WAY! Unlike this snarky thing, which is like, mhm, okay, hmm, okay, red pen, oh, tsk, homophobia, tsk, racism, tsk, sexism, classism, like that, okay? She was never that, but she was on the attack, she was like a blade, she was so aggressive, she's such a model, okay, for women writers.

(Paneldebatt om Pauline Kael, med Camille Paglia, David Edelstein, Brian Kellow, Geoffrey O'Brien, James Toback, Todd McCarthy.)

↓↓↓

Hvorfor litterær sakprosa?

eller; Å SÅ LEI -- SÅ LEI AV DENNE DEBATTEN!

Jeg skal forsøke å gjøre denne bloggposten så konsis som overhodet mulig: En utmattelse kom nettopp over meg, da jeg leste artikkel #10000 om Reality Hunger. Det var en god artikkel, bare så det er sagt, hvor Marte Finess Tretvoll intervjuer Tom Egil Hverven og Ane Farsethås om den selvbiografiske vendingen i Skandinavia, i lys av David Shields. Artikkelen finnes på side 16-18 i denne PDF-en av Litteraturtidsskriftet Lasso #1/2010.

En god artikkel, ja, en avmålt og fornuftig artikkel, som jeg leste akkurat på mitt eget metningspunkt for denne debatten om fiksjon versus litterær ikke-fiksjon (for å klønete fornorske et engelsk begrep). For selv om jeg er en tilhenger av Reality Hunger (ja, knapt har sluttet å bable om den på denne bloggen og i "reality", siden jeg leste den i fjor vår en gang), så er det ikke spesielt interessant å sette disse opp mot hverandre, annet enn av en veldig spesifikk og enkel grunn, som jeg skal komme tilbake til snarest.

Jeg har kvittet meg med omtrent alt som er av fiksjon i boksamlingen min, med noen unntak (den nye Penguin-oversettelsen av Arabian Nights, for eksempel). Og noen av bøkene på min personlige kanon er fortsatt fiksjon: Den fremmede, American Psycho, Sauermugg (skjønt, er ikke sistnevnte bare Stig Sæterbakken i en gummimaske?). Et radikalt valg -- å kvitte seg med nesten alt av fiksjon --, men jeg er altså ikke noen fanatiker.

Tilbake til utmattelsen: dette behovet for å sette fiksjon opp mot ikke-fiksjon. Jeg forstår selvsagt hvorfor dette gjøres. Det er en agonistisk manøver, en vilje til makt, en vilje til å vinne: man definerer seg i forhold til «noe annet», for å tvinge frem en diskusjon man ser for seg å vinne. Det kan jeg respektere. Men er ikke noen av argumentene preget av ressentiment mer enn av overskudd? For hvorfor skal ikke-fiksjon defineres ut fra at den ikke er fiksjon? Bør det ikke heller være motsatt? Det er ikke som om litterær ikke-fiksjon er noe så vagt og udefinerbart at man bare kan hinte om hva det er, ved å vise til hva det ikke er. Og den er heller ikke sekundær: man må anta at ikke-fiksjonen oppstod før fiksjonen, og at det tok litt tid før hulemennene som satt rundt bålet og snakket om dagens mammutjakt fikk den lyse ideen at de skulle pynte litt på fortellingen, skrøne litt, sprite den opp (-- fiksjonens fødsel?).

Ja, den litterære ikke-fiksjonen har en lang og stolt tradisjon, og på norsk defineres ikke sjangeren ut fra noe «ikke», men heter «litterær sakprosa», og den litterære sakprosaens forsvarere trenger ikke bruke energi på fiksjonen. Jeg føler for å gå gjennom Reality Hunger, for å identifisere de sterke argumentene (og det er mange av dem), og klippe bort alle de veike -- å forsvare den litterære sakprosaen på dens egne premisser!

(Slik jeg ser det, handler den litterære sakprosaen om problemløsning, den handler om å finne ut av noe, å løsne knuter i eget liv. Det finnes selvsagt også fiksjon som gjør dette, men med andre strategier. Dette skal jeg skrive mer om ved en senere anledning.)

Så, tilbake til den spesifikke og enkle grunnen til at fiksjon «taper» mot litterær sakprosa for min del, grunnen til at jeg har kvittet meg med det meste jeg har av fiksjon: tidsbesparelse. Ganske enkelt for å få mer tid til å lese litterær sakprosa. Ikke fordi det er noe galt med fiksjonen, men fordi det er noe fantastisk med den litterære sakprosaen.

↓↓↓

For drøye fem år siden, da jeg var elev på Nansenskolen, så jeg et foredrag av en gjesteforeleser jeg dessverre ikke husker navnet på, som omhandlet blant annet den franske konseptkunstneren Sophie Calle. Foreleseren siterte fra Paul Austers roman Leviathan, om Maria Turner, som er basert på nettopp Calle. Dette var ikke bare min introduksjon for Paul Auster, men også en av de tidligste sparkene i retning av min interesse for essayistisk, selvbiografisk, selvfremstillende litteratur og kunst. Derfor føler jeg for å dele sitatene:

Maria was an artist, but the work she did had nothing to do with creating objects commonly defined as art. Some people called her a photographer, others referred to her as a conceptualist, still others considered her a writer, but none of these descriptions was accurate, and in the end I don't think she can be pigeonholed in any way. Her work was too nutty for that, too idiosyncratic, too personal to be thought of as belonging to any particular medium or discipline. Ideas would take hold of her, she would work on projects, there would be concrete results that could be shown in galleries, but this activity did not stem from a desire to make art so much as from a need to indulge her obsessions, to live her life precisely as she wanted to live it. Living always came first, and a number of her most time consuming projects were done strictly for herself and never shown to anyone.

...

I found her a little scary, perhaps even perverse (which lent a certain excitement to our initial contacts), but as time went on I understood that she was merely an eccentric, an unorthodox person who lived her life according to an elaborate set of bizarre, private rituals. Every experience was systematized for her and each one of her projects fell into a different category, separate from all others.

↓↓↓

Fra Arne Melbergs bok Selvskrevet - Om selvframstilling i litteraturen:

Det er akk så fristende å sortere den litterære selvframstillingens former og historiske posisjoner i et enten-eller. Kontinuitet eller fornyelse. Erindring eller glemsel. Fiksjon eller virkelighet. Konstruksjon eller rekonstruksjon. Presentasjon eller representasjon. Men jeg minner meg selv og mine lesere om at den litterære selvframstillingens mestertrope heter både-og.

 ...

"(E)r det kanskje bare en fordom at jeg lever? ..." Sin vane tro forkler Nietzsche påstanden som et spørsmål (slik han kan forvandle spørsmål til påstander) og avslutter med tre punkter - helt ned til syntaks og grammatikk arbeider Nietzsche for å motvirke entydighet.

 ...

Strindberg skulle gjentatte ganger vende tilbake til selvbiografien, og han skulle komme til å prøve ut alle tilgjengelige former for selvframstilling, gjerne dramatisk utvidete. Det manisk repetitive og stadig eksperimenterende i dette angrepet minner meg om billedkunstens store selvportrettører - særlig de noenlunde samtidige Munch og Schjerfbeck - som like iherdig vendte tilbake til oppgaven om å gestalte seg selv. Det er fristende å ty til klisjeer med dypsindig patos når man funderer over hvorfor: Kanskje disse store kunstnerne gestalter den radikale usikkerhet som utmerker det moderne livet, og som innebærer at identitet er noe som stadig må skapes på nytt; at jeget er en oppgave mer enn et faktum. Selv om heller ikke denne observasjonen kan kalles sikker, egentlig vet jeg ikke hvorfor man interesserer seg for seg selv, skriver om seg selv, framstiller seg selv. Og jeg mistenker at nettopp dette - at man ikke vet hvorfor - kan være den viktigste drivkraften.

 ...

Muligheten for at all litteratur skjuler en biografi, muligheten for at all selvbiografi erindrer eller søker et selv som har gått tapt, og som derfor bare kan gestaltes som en gjenganger.

...

Dagboken [til Anaïs Nin] blir det uunværlige redskapet for å håndtere livet og for å gjøre livet litterært: "Min dagbok er min arbeidsbok. Alt jeg kan benytte til romaner, føres inn i dagboken."

 ...

Det som nå pågår handler både om tradisjon og fornyelse.

... 

Proust utviklet erindringens dialektikk og ikke minst spillet mellom det skrivende jeget og det omskrevne jeget.

Strindberg pekte på muligheten til en selvframstilling uten slutt, et uferdig jeg der hver nye framstilling presenterer en ny versjon av jeget.

Nietzsche ga et program og en oppgave for det jeg som uavbrutt skaper seg selv. Og han lærte oss noe om tilværelsens doble karakter av utvikling og stillstand, smerte og lykke, liv og død: Om Claus-Beck Nielsen kan presentere seg selv som både levende og død, så hadde Nietzsche gjort det samme i Ecce homo: "jeg er, for å uttrykke det i form av en gåte, allerede død som min far, men som min mor lever jeg ennå og eldes.'

Rousseau utviklet dette spillet mellom det skrivende jeget og det omskrevne jeget som enhver selvframstiller må lære seg.

Montaigne oppfant dette spillet.

↓↓↓

Hannah fra Girls tar et "konstruktivt" råd personlige essayister ofte får: skriv om noe "ordentlig".

Thus I live in the World, rather as a Spectator of Mankind, than as one of the Species; by which means I have made my self a Speculative Statesman, Soldier, Merchant, and Artizan, without ever medling with any Practical Part in Life. I am very well versed in the Theory of an Husband, or a Father, and can discern the Errors in the Œconomy, Business, and Diversion of others, better than those who are engaged in them; as Standers-by discover Blots, which are apt to escape those who are in the Game. I never espoused any Party with Violence, and am resolved to observe an exact Neutrality between the Whigs and Tories, unless I shall be forc'd to declare myself by the Hostilities of either side. In short, I have acted in all the parts of my Life as a Looker-on, which is the Character I intend to preserve in this Paper. . . . I have been often told by my Friends that it is Pity so many useful Discoveries which I have made, should be in the Possession of a Silent Man. For this Reason therefore, I shall publish a Sheet full of Thoughts every Morning, for the Benefit of my Contemporaries; and if I can any way contribute to the Diversion or Improvement of the Country in which I live, I shall leave it, when I am summoned out of it, with the secret Satisfaction of thinking that I have not Lived in vain.

Addison & Steele - The Spectator

For when an essay is unsuccessful, which may mean that the skeptical reader continues to suspend belief about its contents, the reason can often be traced to a failure of language, some loosely written paragraph, an inexact phrase, a single wrong word that led the writer, the reader, or both, astray.

Jerald Walker - The Suspension of Belief 

Her blir den elegant utmanøvrert, den klisjeen som sier at ethvert essay en forfatter skriver, handler mest om ham selv, og at alle essays om andres forfatterskap er indirekte poetikker for ens eget. Hvilken hermeneutisk fallitterklæring! Som om forfattere i første rekke er narsissister, og vi alle, uansett hva vi nærmer oss, i bunn og grunn er ute etter å se oss selv, gjengitt i stadig mer smigrende speilbilder.

- Audun Lindholm,  "Forsinket forståelse", vagant.no

↓↓↓

At times all I would need is a single word, a simple little word of no importance, to be great, to speak in the voice of the prophets: a word of witness, a precise word, a subtle word, a word well steeped in my marrow, gone out of me, which would stand at the outer limit of my being,

and which, for everyone else, would be nothing.

I am the witness, I am the only witness of myself. This crust of words, these imperceptible whispered transformations of my thought, of that small part of my thought which I claim has already been formulated, and which miscarries,

I am the only person who can measure its extent.

- Antonin Artaud, The Nerve Meter

↓↓↓

Det lyriske essayet rykker fremover

anmeldelse av Alt som er i himmelen av Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård

Da Knausgård erklærte seg ferdig som forfatter, ble nok mange skuffet. Men vi som har forpliktet oss til essayet (det vil omtrent si: forpliktet oss til ikke å forplikte oss), kunne ikke unngå å merke aproposet: - Jeg vil alltid skrive, men ikke fiksjon, biografi og roman. Min oppriktige intensjon er at jeg vil ut i det åpne. Jeg vil være fri. Den litterære, lyriske essayistikken - frihetens sjanger, den sjangeren det ikke heftes noen tyngende forventninger ved, annet enn dette ene, at den tar sitt emne personlig, at den ikke kjeder oss med staffasje, men går rett til berøringspunktene mellom jeg-et og det som utforskes.

Alt som er i himmelen er jo egentlig en kunstbok bestående av Thomas Wågströms svarthvite fotografier av skyformasjoner, og de er så klart vakre, man kan lett fortape seg i dem, mest av alt vil man blåse dem opp til uoverskuelig størrelse og meditere til dem -- men dette er ikke først og fremst en kunstblogg. Dette er som sagt en blogg dedikert til det lyriske essayet. Samtidig er det vanskelig å anmelde åtte sider tekst, det er fristende å lekmannsaktig si: bare les den sjæl, herregud, det tar deg en halvtime på det meste -- les den to ganger for den sakens skyld, for du vet at Knausgård kan skrive, selv om du er en av dem som aldri fullførte Min kamp vet du jo det. Man kan lese dette essayet 375 ganger på den tiden det tar å lese Min kamp 1-6 én gang, så det finnes ingen unnskyldning.

Som i alle gode essays, så sier dette essayet noe om seg selv, og selve den essayistiske formen, eller den essayistiske formløsheten, eller -- som skyene han skriver om -- den konstante tilblivelsen og oppløsningen av slike former. Skyene er, kan man nesten si, en metafor på essayet, noe som endrer seg mens vi observerer det: vi kjenner igjen noe og så glipper det unna og blir til en ny gjenkjennelse. Uroen i essayet (den det refereres til i bloggens tittel), kommer fra at man aldri står på trygg grunn. Det er noe spøkelsesaktig og mystisk ved gjenkjennelsen, en intellektuell usikkerhet (Ernst Jentsch forteller oss at dette er grunnlaget for det uhyggelige) knyttet til hvorvidt observatøren og det observerte er adskilt eller ei. Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom 43 år gamle Knausgård som ser et ansikt i skyene i Alt som er i himmelen, og den åtte år gamle Karl Ove som ser et ansikt i havet på tv helt i begynnelsen av Min kamp. Det lille barnet og den voksne mannen hjemsøkes av den samme (zen-aktige eller schizofrene?) identifiseringen med verden "utenfor", som antageligvis er en forutsetning for å kunne skrive litterært.

Dråpene som drypper fra takrennen, bladet som virvles opp i luften, skyene som glir over åskammen, vannet i bekken som renner ned mot elven, elven som renner ut i havet, bølgene som der dannes og avdannes i et kontinuerlig omskiftelig velde av unike former. Dette kan vi se, fordi bevegelsenes tid er synkronisert med vår egen værens tid. Den tiden vi kaller øyeblikket. Og det som foregår i oss selv i øyeblikket, er ikke uten likhetstrekk med bevegelsene utenfor: også i oss finnes det noe som kontinuerlig oppstår og styrter sammen, og hvis bevegelser aldri opphører så lenge vi lever: det er tankene. Over selvets himmel kommer de glidende, hver og en unike, og over glemselens kant glir de og blir borte, for aldri mer å komme tilbake i den formen.

***

Sikre kilder forteller meg at Knausgård har lest URBLOs bibel Reality Hunger av David Shields (som vi for øvrig hadde en Q&A med forrige uke). Tre bind av Min kamp hadde allerede rukket å komme ut før Reality Hunger, så det er ikke snakk om noen inspirasjon, snarere et bevis på at David Shields har rett når han skriver at noe er i ferd med å skje, et bevis på at det er noe i drikkevannet, en aggressiv tarmbakterie som gjør oss sultne på en håndgripelig og livsnær og virkeligbasert litteratur. Allikevel: Min kamp er for Skandinavia det Reality Hunger er for den engelsktalende delen av verden, en mainstreaming av en masse spennende ideer knyttet til litterær selvfremstilling. Man kan selvsagt trekke frem noen av svenskene som har gjort noe av det samme, Enquist, Norén, et. al., eller Arne Melberg, litteraturprofessoren med ett bein i hvert land, som med sin teoribok Selvskrevet utforsker samme område. Jeg holder på å lese den for øyeblikket, i en utgave lånt fra Universitetsbiblioteket i Oslo, hvor Knausgård nevnes flittig av den anonyme blyantbrukende margkommentatoren.

Fremtiden er lys. At Norges mest profilerte samtidsforfatter vil i samme retning er gode nyheter for resten av oss, og Alt som er i himmelen er forhåpentligvis det første av mange essays fra Knausgård og hans nystartede forlag Pelikanen. Jeg vil ha flere. I mellomtiden får jeg lese Et indre eksil, Trond Borgens boklengdes essay om Lars Hertervigs kunst, anbefalt av Stig Sæterbakken.

↓↓↓

Anbefaling: Sigurd Hoels essay om Nils Kjær:

Også for en stor del av Nils Kjærs øvrige produksjon gjelder det at de glimrende detaljer huskes lenger enn helheten. Han var ingen tankens hærfører, ingen organisator og strateg. Han hadde hverken energi eller tålmodighet til å føre de store slag. Hans måte var geriljakampene, de små overraskelser, forstyrrelsen av motstandernes forbindelseslinjer bakover til logikken og den sunne fornuft.

↓↓↓

En kort Q&A med David Shields, forfatter av Reality Hunger, som er en helt sentral del av URBLOs kanon.

It's been about a year since I read Reality Hunger for the first time. At the time, I was stuck on a somewhat autobiographical novel going nowhere, wanting to get rid of the «somewhat». I was looking for something, and it turned out that it was Reality Hunger. The book said exactly what I had been thinking, and more. I even thought at one point: he should quote that great Sam Phillips speech from Walk the Line, about what song you'd sing while dying in a ditch, and I flipped a couple of pages – there it was! I mailed a first draft to a publisher a few days ago, and I probably wouldn't have written it if it weren't for Reality Hunger. Do you get this a lot? To what degree does it matter to you that you have followers?

Well, this makes my day, my week, my year, Kenneth. I couldn't be happier. I love that feeling when you are reading a book and you're expecting a passage in a page or two, and there it is. I'm thrilled that the book was useful for you. That's really why I wrote the book – in addition to what I say below; I wanted to say to myself and to colleagues, students, fellow-travelers that the king is dead; long live the king. Forms die. Culture changes. Art, like science, progresses. It's okay if in 2012 we write differently than they wrote in 1812. That just might be okay, even advisable...

Seems to me that a writer who reads the book might see it as liberating: YES, you can (and should) write about yourself; YES, you can be stupid and trivial at times; NO, you don't have to make it neat and orderly – while a general reader might get the opposite impression: you shouldn't enjoy what you are currently enjoying. The book seems more than anything to say: Trust thyself (to quote an eminent American essayist). Who did you write the book for?

These are great points, Kenneth. I like your unpacking of it. I just wrote the book to explain to myself and my students why I had moved away from fiction to poetic nonfiction, and why a certain kind of destabilized nonfiction was incredibly interesting to me. That was the whole point of the book. I just wanted to gather for myself hundreds of passages – by me and by others – that articulated and embodied my passion for the essay, for collage, for genre-bending. I originally did indeed gather all the passages in order to teach a course at the university where I teach, since I needed to figure out how to teach there, following the death of my interest in fiction.

Have you gotten nuanced, intelligent criticism that has made you rethink any of your arguments?

I really have. All the criticism has forced me to completely rethink my position. I'm now working on a third-person novel about a Kansas wheat farmer.

I'm interested in your opinion of narrative in movies and tv shows. In an interview with Colin Marshall, you say that you like a good, well-told movie, and that you were a fan of Mad Men for a while. You mention The Sopranos in passing on the Bat Segundo interview. Is there something dramatically different about visual media? Or are you generally looking for the same essayistic gestures there?

It's a good question. See below. Not sure why I can sometimes tolerate well-made, traditional TV, and I can't tolerate well-made, traditional fiction. I suppose it's because it's the form in which I'm working and I'm trying to push the form forward. I also think Sopranos and The Wire unmistakably pushed the form forward. Mad Men did, too, briefly. I also come to these shows with different expectations.

Do you still enjoy Mad Men or The Sopranos? Why do you or don't you?

I can't watch Mad Men anymore. The pace is glacial. I went through a period when I loved The Sopranos. I came to love The Wire. I'm a little unclear as to how I can't read traditional novels, but I can watch these shows. I like their quasi-documentary feel, esp The Wire, and I like the sheer velocity of the work. I love the compression of, say, The Wire.

There's a lot of disagreement on the internet over the Colbert interview. Was he just doing his regular ironically conservative schtick, or did you interpret the cutting of the book as a genuinely hostile gesture? He has encouraged his viewers to remix the show several times, so this widespread idea that he was actually attacking the book, seems very strange to me.

It's a comedy show. Talking to Colbert is like playing ping-pong with cheeseballs. His show could not be a more exact example of everything I'm talking about, which is what I tried to point out on the show. 

Do you think it's possible that the culture will be so «reality»-saturated at some point, that you will start craving the classical novel again?

What an interesting question. Seems possible. Also seems very doubtful. I know what interests me as art now, and it's not the traditional novel. I literally can't read it anymore.

↓↓↓

Stig Sæterbakkens anbefalte essayistikk til forfatterstudiet i Bø 2011/12

Montaigne - Essays
Stendhal - Om kjærlighet
Brillat-Savarin - Smakens fysiologi
Kierkegaard - Enten-eller
Nietzsche - Hinsides godt og ondt
Robert Walser - Spaserturen
Virginia Woolf - Et eget rom
Walter Benjamin - Kunstverket i reproduksjonsalderen
Albert Camus - Myten om Sisyfos
Theodor W. Adorno - Minima Moralia
Witold Gombrowicz - Dagboken
J. M. G. LeClezio - Den materielle ekstase
Roland Barthes - Det lyse kammer
E. M. Cioran - Tårer og hellighet
Maurice Blanchot - Innriss
Italo Calvino - Amerikanske forelesninger
Peter Handke - Tre forsøk
Horace Engdahl - Berøringens ABC
Umberto Eco - Den nye middelalderen
A. Fioretos/K. Frostenson - Skallarna
Slavoj Žižek - Virkelighetens ørken
Mircea Cărtărescu - Europa er formet som hjernen min

Georg Johannesen - Om den norske tenkemåten
Kjartan Fløgstad - Loven vest for Pecos
Rolf Enger - Mekhane, et essay om biljard
Tor Ulven - Essays
Dag Solstad - 3 essays
Henning Hagerup - Vinternotater
Karin Sveen - Klassereise
Thure Erik Lund - Om naturen
Eivind Røssaak - Sic.
Erling Indreeide - Utdrag frå MISTRU DEN SOM IKKJE ER NOSTALGISK!
Svein Jarvoll - Ustadighet ustadighet
Liv Lundberg - Tekstens etiske øyeblikk
Morten Strøksnes - Automobil
Trond Borgen - Et indre eksil
Morten Claussen - Livet i Venedig
Jon Hellesnes - Om livstolking
Ole Robert Sunde - Jeg er et vilt begrep
Eldrid Lunden - Modernisme eller litterær populisme?
Stig Sæterbakken - Dirty Things


Passage (DK) nr. 28/29 - 1998: "Det gode essay"
Bøygen (N) nr. 1 - 2005: "Essay"
Vagant (N) nr. 3 - 2007: "Men hva er en essayist?"

↓↓↓

En forrykt, tilsynelatende Dumbland-inspirert Youtube-kunstner har gått inn for å lage Simpsons-hyllesten fra helvete.

↓↓↓

... it’s good for people to remember public space is a battleground, with the government, advertisers and artist all mixing and mashing ...

– Mark Jenkins

Mark Jenkins’ skulpturer er laget av tape og står som installasjoner, statiske bilder i bylandskap, hovedsakelig i USA, kunstnerens hjemland. Han begynte i 2003, sammen med Sandra Fernandez, på Storker Project, hvor spedbarn laget av tape ble plassert rundt omkring i ulike byer. Siden 2006 har han plassert bekledde menneskekropper rundt omkring i bylandskapet, sittende på kanten av hustak eller i varierende grad av absurd arbeid/interagering med omgivelsene. Jenkins’ mennesker utstråler en bestandig grubling. Verkets tanker om seg selv. Skulpturene som sitter på kanten av hustak og ligger på reklameskilt, eller som bare betrakter noe, synes å være i ferd med å ta en beslutning. Skulpturene som står med hodet i vegger, som har tatt bolig i søppelspann eller takrenner, som er i arbeid med omgivelsene, synes å ha tatt sin beslutning. Heller enn å være passive observatører til bybildet (og seg selv) er de blitt aktive deltakere. Skjønt, samtlige av Jenkins skulpturer kan sies å være aktive deltakere i bybildet, da det strengt tatt er umulig for forbipasserende å ikke forholde seg til dem. Hvor mange som kan tenkes å ha ringt 911 etter å ha sett en av Jenkins kvinner sittende på kanten av høyblokker, vites ikke sikkert (myndighetene har flere ganger rykket ut i forbindelse med Jenkins’ prosjekter), men tanken på at mennesker har stoppet opp og ropt mot disse livløse, sammentapede vesnene, er fornøyelig og – på sett og vis – trøstende. Det vakreste jeg vet er menneskets tendens til å vise omsorg for døde gjenstander. Bevisst eller ei. Kunst er ofte et uttrykk for nettopp det, og/eller et medium for omsorg mellom mennesker. Kunst er det levende døde. Døde gjenstander som utgir seg for å være del av det menneskelige. Dette samspillet er hva Mark Jenkins dramatiserer.

Gateinstallasjonene er som nevnt vanskelige å ikke forholde seg til. Flere av dem synes å ha tatt konkrete valg. Skulpturene som befinner seg i et handlingsrom, som maler, står med hodet i vegger, har tatt bolig i søppelspann eller forholder seg til mannekenger i butikkvinduer. De befinner seg nå i mer eller mindre absurde situasjoner, som en konsekvens av sin individuelle handlekraft. De forholder seg liksom standhaftig til sine valg. Til absurditeten som oppstår når individet forlater ensomheten av egne kontemplasjoner og vurderinger, for å agere i samfunnet. Som å kaste seg på en karusell i bevegelse. I samfunnet er konsekvensene av egne valg absolutte og ureverserbare. Jenkins’ skulpturer makter ikke innfinne seg sømløst etter kollektivets normer, på tross av at det kanskje er hva de egentlig forsøker på. de uttrykker heller individets fortolkning av omgivelsene, og særlig hvordan denne fortolkningen utspiller seg idet individet gjør sine forsøk i samfunnet. Det er som om skulpturene er tatt på fersken, og øyeblikket da de ble fersket er frosset fast, eller blir stående som et tredimensjonalt fotografi vi selv kan gå inn og ut av. Blant oss mennesker er disse øyeblikkene tydeligst blant barn som leker voksne. Som ikke har dannet seg grunnlaget for en mer helhetlig forståelse av hva de voksne gjør, men som likevel etteraper voksnes handlinger.

Jeg brukte å sitte i bilen vår som liten, hvor jeg trykket på knapper og vred på brytere, giret som en villmann med den største selvfølge, uten å forstå hva forskjellige gir var godt for, uten å skjønne hva de mange knappene og bryterne egentlig gjorde. Jeg visste bare at alt sammen var del av det å kjøre bil. Når foreldrene mine skulle kjøre åpenbarte det seg et aldri så lite helvete av blinkende lys, løpske vindusviskere og heseblesende ventilasjonsanlegg så snart de vred om tenningen. Jenkins’ ”vesener” synes ofte å utgjøre manifestasjonen av akkurat slike øyeblikk, da de av oss med en ”helhetlig forståelse” vrir om tenningen og må forholde oss til konsekvensene av barnslige forsøk på å etterape virkeligheten, et forsøk på å leve et ”ordinært” liv, noe som for flere blant oss er utilgjengelig, ganske enkelt fordi vi ikke innehar en forståelse for det ordinære, eller kanskje nettopp fordi vi trenger å forstå det. Jenkins’ skulptur som står med hodet i steinveggen gir uttrykk for å ha stukket hodet i veggen som en impulshandling, en misforståelse av et eller annet slag, kanskje som følge av desperasjon over ikke å kunne forstå hva han ellers skulle gjøre. Nå forsøker han å forholde seg til å ha sitt mislykkede forsøk, og han blir stående med hodet i muren, hvor han sannsynligvis selv leter etter meningen med hva han holder på med, forsøker å forstå rekkeviddene av sitt eget valg. Skulpturen som kneler foran en mannekeng i et butikkvindu uttrykker savn. Som om å figurere i et butikkvindu var noe skulpturen selv har gjort, noe han brøt ut av, et fangeskap han nå ser nostalgisk tilbake på. Hendene i lommene som uttrykk for passivitet, ikke lenger forsøkende men passivt betraktende, klok av skade – eller handlingslammet – som følge av sine tidligere valg. Det er ikke utenkelig at Jenkins selv helst vil peke mot sivilisasjonskritikken i installasjonene sine, noe som kommer sterkere til uttrykk når han lar tapeteknikken bli ren materie i arbeid med materien, som foreksempel Meterpop, hvor parkametre er blitt en svær slikkepinne, eller Call Waiting, hvor et gigantisk telefonrør av tape er koplet til en telefonautomat. Men jeg synes Jenkins arbeider er langt mer interessante å betrakte som uttrykk for individets villfarelse ikke bare i forhold til forståelsen for sine omgivelser, men mest av alt i relasjon til seg selv.

I ”Reality Hunger” skriver David Shields om hvordan kunstnere bør kunne ta for seg av andres verker i eget arbeid, uten skjemsel. Mark Jenkins sier om den eksisterende kunsten innenfor hans felt:

As for the old bronzes, I really don’t see them as part of what’s going on in the dialogue unless adressed by a new intervention.

↓↓↓

Du kjenner et sug av lengsel hver

gang noen tiltaler deg ved navn

- Stig Sæterbakken, Ikke forlat meg