↓↓↓

Det lyriske essayet rykker fremover

anmeldelse av Alt som er i himmelen av Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård

Da Knausgård erklærte seg ferdig som forfatter, ble nok mange skuffet. Men vi som har forpliktet oss til essayet (det vil omtrent si: forpliktet oss til ikke å forplikte oss), kunne ikke unngå å merke aproposet: - Jeg vil alltid skrive, men ikke fiksjon, biografi og roman. Min oppriktige intensjon er at jeg vil ut i det åpne. Jeg vil være fri. Den litterære, lyriske essayistikken - frihetens sjanger, den sjangeren det ikke heftes noen tyngende forventninger ved, annet enn dette ene, at den tar sitt emne personlig, at den ikke kjeder oss med staffasje, men går rett til berøringspunktene mellom jeg-et og det som utforskes.

Alt som er i himmelen er jo egentlig en kunstbok bestående av Thomas Wågströms svarthvite fotografier av skyformasjoner, og de er så klart vakre, man kan lett fortape seg i dem, mest av alt vil man blåse dem opp til uoverskuelig størrelse og meditere til dem -- men dette er ikke først og fremst en kunstblogg. Dette er som sagt en blogg dedikert til det lyriske essayet. Samtidig er det vanskelig å anmelde åtte sider tekst, det er fristende å lekmannsaktig si: bare les den sjæl, herregud, det tar deg en halvtime på det meste -- les den to ganger for den sakens skyld, for du vet at Knausgård kan skrive, selv om du er en av dem som aldri fullførte Min kamp vet du jo det. Man kan lese dette essayet 375 ganger på den tiden det tar å lese Min kamp 1-6 én gang, så det finnes ingen unnskyldning.

Som i alle gode essays, så sier dette essayet noe om seg selv, og selve den essayistiske formen, eller den essayistiske formløsheten, eller -- som skyene han skriver om -- den konstante tilblivelsen og oppløsningen av slike former. Skyene er, kan man nesten si, en metafor på essayet, noe som endrer seg mens vi observerer det: vi kjenner igjen noe og så glipper det unna og blir til en ny gjenkjennelse. Uroen i essayet (den det refereres til i bloggens tittel), kommer fra at man aldri står på trygg grunn. Det er noe spøkelsesaktig og mystisk ved gjenkjennelsen, en intellektuell usikkerhet (Ernst Jentsch forteller oss at dette er grunnlaget for det uhyggelige) knyttet til hvorvidt observatøren og det observerte er adskilt eller ei. Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom 43 år gamle Knausgård som ser et ansikt i skyene i Alt som er i himmelen, og den åtte år gamle Karl Ove som ser et ansikt i havet på tv helt i begynnelsen av Min kamp. Det lille barnet og den voksne mannen hjemsøkes av den samme (zen-aktige eller schizofrene?) identifiseringen med verden "utenfor", som antageligvis er en forutsetning for å kunne skrive litterært.

Dråpene som drypper fra takrennen, bladet som virvles opp i luften, skyene som glir over åskammen, vannet i bekken som renner ned mot elven, elven som renner ut i havet, bølgene som der dannes og avdannes i et kontinuerlig omskiftelig velde av unike former. Dette kan vi se, fordi bevegelsenes tid er synkronisert med vår egen værens tid. Den tiden vi kaller øyeblikket. Og det som foregår i oss selv i øyeblikket, er ikke uten likhetstrekk med bevegelsene utenfor: også i oss finnes det noe som kontinuerlig oppstår og styrter sammen, og hvis bevegelser aldri opphører så lenge vi lever: det er tankene. Over selvets himmel kommer de glidende, hver og en unike, og over glemselens kant glir de og blir borte, for aldri mer å komme tilbake i den formen.

***

Sikre kilder forteller meg at Knausgård har lest URBLOs bibel Reality Hunger av David Shields (som vi for øvrig hadde en Q&A med forrige uke). Tre bind av Min kamp hadde allerede rukket å komme ut før Reality Hunger, så det er ikke snakk om noen inspirasjon, snarere et bevis på at David Shields har rett når han skriver at noe er i ferd med å skje, et bevis på at det er noe i drikkevannet, en aggressiv tarmbakterie som gjør oss sultne på en håndgripelig og livsnær og virkeligbasert litteratur. Allikevel: Min kamp er for Skandinavia det Reality Hunger er for den engelsktalende delen av verden, en mainstreaming av en masse spennende ideer knyttet til litterær selvfremstilling. Man kan selvsagt trekke frem noen av svenskene som har gjort noe av det samme, Enquist, Norén, et. al., eller Arne Melberg, litteraturprofessoren med ett bein i hvert land, som med sin teoribok Selvskrevet utforsker samme område. Jeg holder på å lese den for øyeblikket, i en utgave lånt fra Universitetsbiblioteket i Oslo, hvor Knausgård nevnes flittig av den anonyme blyantbrukende margkommentatoren.

Fremtiden er lys. At Norges mest profilerte samtidsforfatter vil i samme retning er gode nyheter for resten av oss, og Alt som er i himmelen er forhåpentligvis det første av mange essays fra Knausgård og hans nystartede forlag Pelikanen. Jeg vil ha flere. I mellomtiden får jeg lese Et indre eksil, Trond Borgens boklengdes essay om Lars Hertervigs kunst, anbefalt av Stig Sæterbakken.